Ikke en flue fortred av Slavenka Drakulic.
Utgitt på Humanist forlag i 2005.
Det går kort tid mellom hver gang en hører om massakrer, overgrep, voldtekter og tortur i forbindelse med konfliktområder. Holocaust, de utallige kommunistiske utryddelser i Sovjetunionen, Cambodia og Kina, massakrene i Indonesia på 60-tallet, folkemordet i Rwanda i 1994, massakren i Screbenica samme år, og nå senest folkemordet på Rohingyaene i Burma. Det finnes også mange mange flere massakrer som er blitt glemt.
Til sammen i disse konfliktene over er mange millioner mennesker blitt drept. Hvem har drept dem? Hvem er disse krigsforbryterne? Er de vanlige mennesker, som deg og meg, eller er de monstre?
Denne boken forsøker å gi et innblikk i nettopp dette spørsmålet. Forfatteren Slavenka Drakulic er fra Kroatia og har skrevet flere bøker om borgerkrigen i tidligere Jugoslavia. Der ble omtrent 200 000 mennesker drept og flere millioner drevet på flukt. Den mest kjente massakren er drapene på omtrent 8000 muslimske gutter og menn i byen Screbenica. Forfatteren var til stede under krigsforbryterdomstolen i Haag der litt under 100 mennesker sto tiltalt. Hun har tidligere hatt offerperspektiv i sine bøker, men denne gangen har hun skrevet bok om overgriperne. Hvert kapitel er viet til noen av menneskene involvert i rettsakene. Noen ganger som vitner, andre ganger som tiltalte. Først tegnes et menneskelig bilde av vedkommende, før hun går nærmere inn på hva de gjorde og hva de ble dømt for. Hun skriver i innledningen at det ble begått grusomheter på alle sider i borgerkrigen, og at hennes utvalg ikke er representativt på noe som helst vis. Det kommer også helt klart frem i boken at det er mange mordere, voldtektsmenn og andre overgripere som aldri er blitt tiltalt. I boken får vi beskrivelser av blant annet Slobodan Milosevic, hans kone, Radovan Karadcic, Ratko Mladic, en soldat som deltok i massakren ved Srebenica, myrdede vitner og mange andre. Da boken ble skrevet var både Radovan Karadcic og Ratko Mladic fortsatt på frifot. Men de er blitt arrestert og fremstilt for domstolen helt nylig. Karadcic fikk sin dom i 2016, men den er anket og således ikke avsluttet.
I kapitel etter kapitel får vi fortalt om grusomheter som massevoldtekter, massakren i Screbenica , drap av vitner, brenning av små barn i stekeovner osv. Helt grusomme forferdelige handlinger. Som står i sterk kontrast til de sivile beskrivelsene av gjerningsmennene. Der fremstår de som helt vanlige og normale mennesker.
Siste kapitel er helt klart det beste. Der reflekterer forfatteren rundt hvem som utfører overgrep. Er de «monstre» eller er det som hvem som helst? Våre instinkter forteller oss at det må være monstre som begår slike handlinger. For de er jo i hvert fall ikke som oss! Og vi er i alle fall ikke som dem!
Men, fortsetter Drakulic, dersom slike handlinger krever monster, må det finnes uhorvelig mange blant oss. Rett og slett pga de enorme tallene i nesten enhver av de større massedrapene vi kjenner til. Etter hvert som forfatteren kom nærmere innpå flere av morderne eller voldtektsmennene innser hun at de fleste av dem er temmelig vanlige. Flere har ingen historie med overgrep verken før eller etter krigen. De har familier, barn, interesser osv.
«Hva om de er vanlige folk, akkurat som oss, som befant seg i helt spesielle situasjoner og tok moralsk gale avgjørelser? Hva forteller det om oss selv?»
Dette er også helt i tråd med hva mange andre har kommet frem til. Rettsakene etter andre verdenskrig viste det samme, og forfattere som Hanna Arendt har skrevet mye om det. Tittelen på boka, Ikke en flue fortred, er nettopp fra Hannah Arendts bok Essays in Understanding (1930-1954). Tittelen er en beskrivelse av en tysk fangevokter i en konsentrasjonsleir under krigen. På jobb myrder han fanger med kaldt blod, mens hjemme er han en kjærlig far som ikke vil gjøre en flue fortred.
Det som skal til for at vanlige folk skal kunne begå grusomheter er spesielle omstendigheter, samt en grundig dehumanisering av ofrene. Vi må ikke lenger se på dem som likeverdige mennesker for å kunne myrde dem. Dette skjønte styresmaktene både i Rwanda, Nazi-Tyskland og i Jugoslavia. Og i alle andre konflikter. I lang tid før startskuddet (bokstavelig talt) iverksettes, skapes det avstand ved at ofrene distanseres, de merkes, de omtales som djevler, onde, dumme, stygge, de nektes alminnelige tjenester, bosteder osv. De må bygges opp som hatobjekt, og de må ribbes for individuelle karaktertrekk. Noe så enkelt som at en sluttet å håndhilse på muslimer i det tidligere Jugoslavia blir trukket frem som et av de mange små skrittene på veien. Når de ikke lenger anses som ordentlige mennesker er veien til overgrep og drap straks mye kortere. Det kan virke som dette er vanskelig å få til, men historien viser at det skjer altfor lett altfor fort.
«Ondskap som oppstår av vanlig tenkning og blir begått av vanlige mennesker er normen, ikke unntaket.» – Ervin Staub
Drakulic avslutter boken med å reflektere litt rundt det ansvaret befolkningen som helhet har. De fleste tilpasset seg en tilværelse av statlig propaganda, frykt og likgyldighet. Hun sier det faktisk så sterkt at alle har vi et direkte ansvar.
«Men vender du ansiktet vekk, eller tier stille overfor urettferdighet og forbrytelser, er det det samme som å støtte en politikk som har død og ødeleggelse som mål. Det betyr ingenting om støtten er frivillig eller ikke. Resultatet er det samme. I løpet av fem års krig var altfor mange mennesker direkte involvert i den etniske rensingen til at de i fullt alvor kan hevde at de ikke visste. De visste, og de deltok, eller så brydde de seg ikke.»
Det avsluttende spørsmålet i boka er hvordan en selv ville ha oppført seg om en havnet i situasjon som krigsforbryterne. «Hva ville jeg gjort i deres situasjon? Den ubehagelige sannheten er at det ikke finnes noe tydelig svar.» Når så mange mennesker i så mange konflikter deltar i krigsforbrytelser over hele verden er det ikke godt å si hvordan en selv ville ha reagert i lignende omstendigheter.
Det er ganske fælt å ta inn over seg.
Rating 5/6
Anbefaler helt klart denne boken til alle som vil vite mer om vår evne til grusomheter.
OPPDATERING: Ratko Mladic ble i dag 22. november 2017 dømt til livstid for krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Han ble dømt i 10 av 11 tiltalepunkter!
For at en ikke skal miste helt troen på det gode i mennesker vil jeg også anbefale boken The Better Angels of our Nature
#Ikkeenfluefortred #SlavenkaDrakulic #folkemord
Confessions of a book addict 